Mt Cook

Mt Cook

Det var en ting vi ville før vi endte et år på New Zealand, noe vi hadde et drag mot fra start av. Mt. Cook, landets høyeste fjell.

 

Det var slutt av november. Tre dager med “fine spells" var lovet av værgudene.

 

Vi vurderte lenge å gå inn til Platau hut(2200 moh, 33 bunks!!), som ligger i bunn av Linda Glacier. Men etter et år i et land med en helt annen holdning til motorisert ferdsel i fjellet, og historier om en kjip anmarsj, ble det heli. Handlevognen fylte vi med sjokkis, chips, oster og pølser. Snøanker, tau, stegjern, økser etc ble pakket, og et par mer kiler og cams enn hva vi fikk anbefalt av vår svevende italienske guidevenn, Freddy.

 

Som party of Sulheim and Frekhaug landet vi søndag ettermiddag. Sjeldent vakkert, flyturen og plassen i seg selv var allerede verdt penga. Planen var toppstøt på tirsdagen. Det viste seg at vi pluss seks par til, klient og guide(skal nevnes at en av guidene var selveste Lydia Bradey, første kvinne på everest uten oksygen), skulle gå natt til tirsdag. Selv om Mt. Cook ikke er Everest, snakkes det likevel om 'bootleneck' på 'summit rocks'.

 

Det er vanlig å forlate hytta klokka ett på natta. Alle vil fort opp og ned, dette fordi enkelte partier av brefallet blir mer enn spennende når sola begynner å ta for alvor. Det mest utsatte området er under Gunbarrel, mot toppen av Linda Glacier, hvor man har et aktivt brefall hengende over seg. En uke tidligere tettet et skred fra Gunbarrel sprekken som hadde vært problematisk å krysse. Blandete følelser var et faktum.

 

Ingen vek for noen. Vi var 14 stk som forlot hytta til omtrent samme tid. Alle hadde truger, unntatt oss. Vi var spente på de første stegene. De var avgjørende for resten av dagen. Vi gikk igjennom... Heldigvis hadde vi spor, da det var en guide med klient foran oss. Vi ville ikke ha resten forbi, og holdt en høy puls. Vi drømte om truger. Da det lysnet kom det en sterk, kald vind. Jeg fikk neglesprett, og måtte bytte til votter midt i utløpet under Gunbarrel. En stund mistet jeg håpet. Jeg var sliten, og redd vinden ikke ville løye.

 

Vi var på ''trygg'' grunn. Vi drakk vann og spiste for første gang på seks timer. Jeg var kvalm og uvel, og visste ikke om det var høyden, neglespretten eller de tunge snøforholdene. Mat og drikke får heltene til å duge. Kjapt fram med utstyr, og vi var først igang med klatringen. Den var preget av et par opptak, og lettere partier hvor vi gikk løpende. Vi var fornøyd med å holde “teten”, noe vi fort skulle angre på. Hvem skulle tro at det var 'waist deep' snø på 'summit icecap'. Et steg fram og så et dytt i rumpa ble taktikken.

 

Endelig var vi på toppen. Føltes som toppen av verden. Null vind og en fenomenal utsikt. Vi holdt oss unna 'true summit' i respekt av Maori guden Ngai Tahu. Men vi var bare halvveis. Rappellerte tre lengder, så var det bare å begynne gåinga. Skaren var ikke mer solid enn sist, vi vasset i våt snø. I sidene rundt oss var det aktivitet, men ingenting landet i nærheten av oss, heldigvis. Etter 14 timers dag var vi på hytta. 2 liter vann hver var ikke nok. Fra hytta kunne sporene våre sees på 'summit (ice)cap', visstnok uvanlig. Well done, team Norway!

 

Det ble is og litervis med drikke på butikken, pluss litt 'gædd' til solbrente lepper. Vi var fornøyd med gjennomføringen og var enige om at det hadde vært en fantastisk opplevelse, tross de kjipe snøforholdene!

 

 

// Martine

04.02.2014

  • Facebook Black Square
  • Vimeo Black Square
  • Instagram Black Square
  • Google+ Black Square
  • Twitter Black Square