En vinter i Tyrkia

Rett ovenfor den møkkete, bråkete og eksosfylte turistbyen Antalya hvor bleikfeite, solbrente turister sprader rundt og spiser kebab, ligger et klatreparadis. En halvtimes kjøretur opp i fjellene og man kan glemme travle gater og stressa ulykkelige bymennesker. Her er kalksteinklipper med tufaer på alle kanter. Her oppe, nære landsbyen Geyikbayiri, startet tre tyske klatrere en klatrecamping, Jo.Si.To. for over ti år siden. Jeg og fire av mine amerikanske venner fra et studieår i Boulder Colorado skulle jobbe for kost og losji på denne campingen/restauranten i tre måneder. Desverre var det en regnfylt sesong ikke maken til hva de har sett på mange år. I en slik selvoppofrende, uselvisk og mangfoldig livsstil som klatrere har valgt å leve er det klart at alle tok det med et smil. Vær er jo vær, og det godtar vi jo alle. Det var ingen som klagde på at ruter var våte og at man ikke fikk klatret så mye som man hadde planlagt. Det var selvføgeling ingen av oss lite selvsentrerte personer som syntes ekstremt synd på seg selv som var i regnfylte Tyrkia hele vinteren. Ikke en sjel var negative og snakket ikke om at de aldri skulle klatre igjen og bare kunne gi opp hele greia. For det var jo ingen av oss som visste om noe annet å gjøre når det regner. Hva gjør folk? Forsøker andre aktiviteter enn klatring? Kanskje elvekayakk? Eller kryssord? Ikke vet jeg. Man kunne sikkert blitt god på å ta ting som det kommer, være glad for det man har, bli proff i yoga og kamasutra. Jeg ble god til å forbanne været. 

 

Noen tufaer var våte fra vi kom til vi dro. Til tross for våte telt, bøker, sko, bukser, tamponger og truser, kan man aldri bli våt nok  - vi hadde et fantastisk opphold. Det er flott å bo på et slikt sted i lang tid. Man blir kjent med de som jobber der, hundene som løper rundt og følger deg til cragget. Det blir som et hjem fult av blide, entusiastiske og flotte mennesker (som mister det helt når det drypper fra himmelen). En portugisisk fotograf og flott fyr, Francisco Taranto Jr., var der i en lengre periode og lagde en film dere kan se under. Den viser livet og klatringen rundt JoSiTo. En av mine nye venner, Alberto, fra Italia forteller om sin erfaring med å jobbe og klatre der. Man kan se både meg og Cat i filmen, så venter vi i spenning på alle modell-, sponsor- og filmavtalene som kommer til å rulle inn. - Bli inspirert og ta turen selv.

Velkommen til Jo.Si.To. Italiensk og syrisk pizzailos lager deilig pizza. Rett i bissa!
Eddie på Leon (7c) i Trebenna.
Trebenna et av de få nordvendte craggene i Geyik. Råkul klatring, men egnet seg bedre for elvekayakkere denne sesongen.
Phil på Plastic fantastic (8a) i Margara.
Typisk Phil stil i veggen. Hvorfor bruke beina?
Cat på highline.
Tyler på den råkule linja Anaconda (7c) i Trebenna.
Meg på Ozlem (7c+) i Alabalik
En nyboltet linje som er den fineste ruta jeg har klatret. Kult overheng og masse krimper og tekniske flytt etterpå.
Highline carnival var populært.
Jo.Si.To. Her kan man føle seg hjemme.
Citibi. Nyutviklet område nær Geyik
Petzl rocktrip boltet mye her i fjor. Helt utrolig tufaklatring og nå et lite kjøkken og campingområde. Sesong om høsten.
Uimotståelig liten rakker?
Tyrkisk dyrehold er ikke helt som i Norge. Mange hunder rømmer fra sine eiere til Jo.Si.To. Her koser de seg og lager flere.
Show More

Jeg og mine Boulder venner, Cat, Eddie, Tyler, Sophia og Phil møttes i Kalymnos i høst og reiste sammen til Tyrkia. Vi klatret, jobbet og nøyt livet som best vi kunne. Da det ble for mye regn i en periode og ingen tørre truser fantes, fant jeg og Phil ut at ørkenen i Jordan måtte være stedet for oss. Det tok ikke mer enn to uker i Jordan før vi innså at sand overalt kanskje ikke var så mye bedre. En svipptur til Wadi Rum var verdt det - Mest så jeg ikke hadde tatt med kammene forgjeves, men det var også flott å se noe nytt, danne seg noen nye inntrykk om mennesker, religion, liv og død og bli litt skremt med multipitch tradklatring på sketchy sandstein. Et flott eventyr som det kommer bilder fra senere. Da vi kom tilbake til JoSiTo var det fullt i gang med highlinefestival, yoga-folk overalt, sjonglering i hytt og pine, flammeshow og fester. Min venn, Rafael, arrangerer highlinefestival årlig i Geyikbayiri i februar, så hvis den slags er noe for deg - dra dit i februar neste år. Et flott arrangement med mange energiske, aktive mennesker. Takk til Dylan for flotte bilder og takk til alle som var der og gjorde vinteren i Tyrkia fantastisk. 

 

Min reisekamerat, campingvogn samboer og fantastiske venninne, Cat, vil gjerne dele sine tanker om oppholdet. Før reisen var hun skeptisk til om hun kom til å like å klatre i så lang tid til tross for mine mange forsøk på å belære henne at klatring er mer avhengighetsskapende enn kokain. Nå klatrer hun sterkere enn noen gang og er mer motivert enn noen gang. 

 

"The international community of climbers and travellers that come together in geyik really realizes the hub that exists within the climbing community. There was so much support and enthusiasm that was shared for our passion of climbing and all who come through geyik are exposed to an energy of people that you can't find just anywhere. Being around people who are all challenging themselves with their personal goals, whether in climbing or in life, really inspires all that come come and go through geyik.

 

The main thing I took away from geyik were the people that I met. The endless rock provided for climbing was a sweet cherry on top."

//Mustafa Cat (Mustafa after Mustafa Kemal Atatürk, the first president of Turkey)

 

Bilder// Dylan Connole//Francisco Taranto Jr.//Mia//

Tekst// Mia

14.04.2015

 

 

Klatrebilder fra vinteren. Det er utrolig gøy å være på et sted over lengre tid. Man har tid til å prosjektere og se progresjon i sin egen klatring. Det er så mye klatring i dette området at man ikke har mulighet til å føle seg "ferdig" med stedet etter en vinter, i allefall med tanke på ruter innefor mitt nivå. Noen fine ruter ble fullført, andre får stå som prosjekter til neste gang og som gode grunner til å komme tilbake. Det ble søkt om utforskelse av Sarkit (hovedcragget i Geyik) til minevirksomhet da vi var der. Klatrere og lokalbefolkning arrangerte en protestdag hvor de inviterte myndighetene til å komme og se hvordan klatrere fra Tyrkia og hele verden brukte de fantastiske klippene til klatring, highlining og sosial utendørsaktivitet. Underskriftskampanjer og møter ble arrangert. Heldigvis ble søknaden avvist og forhåpentligvis vil dette aldri skje igjen. Kanskje er det penger å hente, men hvor mye natur vil mennesket fortsette å ødelegge? Kanskje kan man tjene noen kroner så vi kan bli enda flere på denne jorda, bygge litt mer og ødelegge enda litt natur? Så kan vi jo alle bo i by til slutt. Alle vil ha mat på bordet, men til enhver pris?

Highlinefestival var gøy. Klatrere kan være litt ensformige(?) - det er kun en ting som teller: klatring. Man tenker jo på helt andre ting også iblant, som vær og forhold, temperatur, form og deffing. Altså er det sunt med noen nye impulser fra disse andre menneskene; highlinere, sjonglører og den slags. Iallefall kan man se på de, riste på hodet og virkelig sette pris på at man er en klatrer. 

  • Facebook Black Square
  • Vimeo Black Square
  • Instagram Black Square
  • Google+ Black Square
  • Twitter Black Square