Vengetindtraversen

Helgen nærmet seg og værmeldingen viste sol så langt man kunne se. Hva mer kan man ønske seg? Joda, litt mer snø hadde vel vært fint. Men får man ikke tørrsnø får man ta til takke med at det i det minste er nokså stabile snøforhold. En hel dag ute i sola på fjellet er nok til å tilfredsstille meg, selv om jeg ikke belønnes med nedkjøring i tørrsnø.

Jeg, Snorre, Emma og Asgeir vendte nesen mot Vengedalen i Romsdalen forige helg og sjekket inn på NTK-hytta. Vi fikk den helt for oss selv. Lørdag ble det Hesteskotraversen (Lille Klauva –Store Klauva – Kirketaket). Belønningen for all gåinga var mange høydemeter med skikjøring i finfin vårslush.

Et ønske for helgen var Vengetindtraversen. En sånn tur jeg gruer meg litt, men likevel er det noe i meg som har litt lyst. Du vet ikke helt hva du går til. Hvor lang tid tar det? Hvor eksponert er det? Hvor mange steder vil vi føle behov for å sikre? Blir det mye vind i høyden? Har vi med nok utstyr? Kvelden etter en slik tur er alltid mer behagelig enn kvelden før. Selv etter sekken er pakket. Man lurer vel alltid litt på hvorfor man på død og liv skal ut og prøve å bestige stadig mer eksponerte topper som gjør en litt nervøs på forhånd, og hvorfor man ikke bare velger noe lett og bekymringsløst. Men et eller annet sted mellom anmarsjen og toppen finner man svar på dette. Og i det man sitter trygt i bilen på tur hjem begynner man å planlegge den neste turen...

Alpin start med frukost kl. 05:30 og avgang fra hytta 06:00. Det var stjerneklart og fint, men med en sur vind fra sør. Det var lengre inn veien i Vengedalen enn jeg husket. Her kan man vanligvis kjøre på sommeren, men om vinteren er det ikke brøytet lenger enn til Vengedalssætra. Vi hadde bestemt oss for å ikke ta med ski, da vi trodde det kom til å bli drass. Snøen var hard og fin å gå på, og jeg var uansett helt uinteressert i å kjøre ned en bratt renne på betongsnø.

Snøen var hard og bærende hele veien. Vi tok på stegjern da vi begynte oppstigningen øst for klippebåndet innerst i Vengedalen. Da terrenget etter hvert ble brattere tok vi frem en ekstra øks. Vi traverserte over klippebåndet stille og rolig. Jeg ble pumpa i leggene, og syntes egentlig ikke det var noe festlig. Siste oppstigning opp mot 1325-punktet var heldigvis noe slakere, slik at 4 labber i bakken ikke lenger føltes nødvendig.

På 1325 tok vi et stopp og fylte på med litt næring, mens vi var vitne til en nydelig soloppgang. Snøen var blitt mykere nå, og gåinga kostet mer krefter. Vi gikk likevel unna opp til ryggen, på ca. 1700. Her tok vi på sele før vi begynte å gå bortover ryggen, i tilfelle vi plutselig skulle bli overrasket av udelikate passasjer. Det var mye snø på ryggen, og vi kunne unngå de mest eksponerte partiene ved å trekke litt ned på sidene, enten mot øst eller vest.

Vi måtte etter hvert ha mer mat. Man blir sulten av sånn gåing og baksing i snø. Hjemmelaga brød med peanøttsmør og syltetøy, og litt varm saft gjør alltid susen. Fra her fortsatte vi ferden mot Lille Vengetind. Da vi møtte et noe bratt klippeparti midtveis på ryggen tok vi frem tauet. Vi passerte det raskt, men beholdt like greit tauet på videre i påvente av flere utsatte passasjer. Like før toppen av Lille Vengetind tvang en hammer oss ut i snørenna til høyre for ryggen. 

Neste parti ned mot Vestgjelskaret var noe mer utfordrende enn vi hadde trodd. Vi beholdt tauet på, men det ble et par litt ubehagelige nedklatringer for sistemann likevel. Vi kom til skaret kl 14:00, og begynte å kjenne at dagen hadde vært lang. 

Fra avstand hadde vi observert Galleriet, den spektakulære passasjen videre til Store Vengetind, som så eksponert og nærmest umulig ut. Det så heldigvis litt greiere ut fra skaret, og vi bestemte oss for å i det minste prøve. Det lå mye snø på hylla, og vi følte oss presset ut mot kanten. Vi sikret jevnt bortover, men etter ca. 60 meter dro det seg til. Vi ble i tvil om det faktisk var en hylle vi gikk på, eller bare sva under all snøen. Klokken var begynt å nærme seg mørkets påfall, og vi valgte derfor å vende tilbake til skaret, for å returnere ned Vestgjelet.

Vestgjelet er en bred og passe bratt snørenne. Tørrsnøen i det øverste partiet gjorde gåingen behagelig. Vi hadde ikke lest så mye om denne returen, ettersom vi hadde sett for oss å fortsette til Store Vengetind og returnere derfra. Men vi var nokså trygge på at denne returen bare ville innebære gåing. Det som så litt brattere ut lengre nede viste seg dessverre å være et isfall. Vi kunne ikke skjønne hvor dette isfallet eventuelt skulle passeres eller blitt unngått.

Hell i uhell; vi hadde pakka to isskruer. Vi tok frem en ekstra øks hver og fant et passende sted for standplass i klippebåndet. Herfra sikret jeg Snorre ned til toppen av isen, hvor han prøvde å lage abalakov. Det begynte å bli mørkt, og etter noen mislykkede forsøk bestemte vi oss for å sette igjen en skrue (en bombe!). Snorre var glad for å sette igjen en skrue, da hadde han nemlig gode argumenter for å kjøpe seg nye Petzl laser speed light skruer. Snorre laget stand i toppen av isen, og jeg rygget ned fra stand i klippebåndet. Vi kom akkurat ned på 30 meter, flaks igjen, siden vi kun hadde med ett 60 meters tau. 

Turen ble avsluttet med enda et par hundre høydemeter nedovergåing til veien i Vengedalen. Vi var begynt å bli sårbeint etter en hel dag i stegjerna. Da var det deilig å komme til hytta og få påfyll med klippfiskrester. Det var en fin dag i fjellet, selv om det var litt bittert å ikke ende traversen på Store Vengetind. Det blir revansj på Galleriet en gang i fremtiden! 

Dagen etter gikk Kilian Jornet i fotsporene våre. Riktignok usikret på Galleriet, og med ski på ryggen. En dag for tidlig ute til å møte min store helt. Kanskje likegreit, for da hadde jeg hvertfall blitt «vippet av pinnen/Galleriet» 

// Martine

13.02.2017

  • Facebook Black Square
  • Vimeo Black Square
  • Instagram Black Square
  • Google+ Black Square
  • Twitter Black Square